I 1986 ble RITØ prøvesykehus hvor man skulle forsøke å omorganisere sykehuset, for dermed å få endret organisering og få en mer effektiv sykehusdrift. I denne forbindelse kom det til stor profesjonsstrid i 1988 og 1989. Striden gikk på om at det skulle være en eller to ledere på avdelingsnivå, og hvem leder i så fall skulle være. Alle oversykepleiere sa opp i protest, noen reiste fra byen, noen ble værende. Det kom til forhandlinger og kompromiss, arbeidsmiljøet var dårlig. Da dukket ideen om revy opp ved prosjektleder for prøvesykehusprosjektet Åse Annie Opsjøn. hun hadde tidligere drevet med revy og sang, og var mor til Ritørevyen.

Fra før var det på sykehuset en del kreative revymennesker, blant annet hadde Barneavdelingen årlige revynumre på sine fester. En del fagforeninger mente det var viktig å markere seg, og oppfordret sine medlemmer til å stille. Spesielt gjaldt dette NKF. Det ble satset på tverrfaglighet, dvs. både sykepleiere, Leger og annet personale. Sjefssykepleier ble spesielt bedt om å være med.

Det er viktig og huske at dette var en rimelig opprivende strid hvor motsetningene i helse-Norge kom til uttrykk ved RITØ. Vi lå langt unna, vi var et ungt sykehus, vi våget å ta en del upopulære avgjørelser. Vi hadde et styre og en fylkeskommune som backet oss, men på mange måter var profesjonsstriden så hard og uforsonlig at det var mange som mente at sykehuset aldri ville komme over det, men i 1994 fikk vi arbeidsmiljøprisen! Noen har fremdeles i dag, 10 år etter, betydelige vansker med og akseptere det som skjedde i -88/-89.

Det ble slått på stortromma, kulturhuset og storsalen ble leid inn. Vi lånte kjole og hvitt fra mange, og de siste som fikk tilbake "kjolene" sine tror jeg var fem eller seks år etterpå. Det var dansetrening, det var sangtrening, det var fine kullisser som illustrerte det gamle sykehuset. Det var mye "buskishumor". 

Revyen var primært til internt bruk, men også en del spark eksternt. Det var lånte store kostymer, det var mye sang, det var dans. Kort sagt, det var en folkelig revy, og den var nok i første omgang tenkt to veier. for det første; vise at vi på RITØ tross i all strid kunne stå sammen utad. For det andre  vise innad at vi tross alt kunne legge en del motsetninger bak oss og fungere tverrfaglig, og på en annen måte enn som et sykehus med død og elendighet, og skjule oss bak våre hvite frakker.

Det skal legges til at det også var betydelig selvironi i sykehuset, som kanskje mest ble oppfattet av sykehuset internt. Revyen var nok med på og sementere "pingvinkulturen" ved RST / RITØ. Revyen fikk slakt i lokalaviser, men vi ble forsvart av svært mange.

Jeg tror revyen var svært viktig for at sykehuset så på seg selv på en litt annen måte. Vi fikk vist at vi kunne gjøre ting og stå sammen når det gjaldt. Når vi ser på revyen i ettertid, så synes jeg faktisk at det var en ganske artig revy.

I 1990 hadde vi senket ambisjonene, vi var på lillescenen på kulturhuset. Dette var kanskje en av de beste revyene som har vært spilt. Den verste lederstriden hadde roet seg, ensemblet var mindre, revyen begynte kanskje og bli mer "alvorlig" Det ble lagt mer vekt på gode tekster med innhold. Mange av skuespillerne var de samme.

I 1991 var vi tilbake på storscenen. Det dukket stadig opp nye talenter..

1992 nytt sykehuskabaret. Teknisk avdeling bidro til bygging av scene, la opp anlegg, og vi begynte og kjøre revy på sykehusets kantine, det ble mere intern-revy, og dette fortsatte det med gjennom årene fremover. Revyen har til tider vært anklaget for og være for mye legedominert, det har vært snakket om at det har vært for mye finkulturrevy, ikke nok "buskis", og kritikken har vært varierende.

Opp gjennom årene har Erik Wist vært tekstforfatter som har dominert det meste, men vi har også vist at vi faktisk kan ta ansvar selv, etter at Erik Wist flyttet fra Tromsø.

I 1999 leide vi storsalen på kulturhuset, for og feire revyens 10 års jubileum, revyen besto av en god blanding av gamle og nye revynummer og mange av de som hadde vært med i revyen i tidligere år, fikk prøvet seg på scenen atter en gang.